Ærens mark er en retrospektiv krønike over tre generasjoner av en fransk provinsfamilie. Leseren møter nostalgiske skildringer av regnet på den franske atlanterhavskysten, bestefars 2 CV og gamle tante Maries forhold til Vårherre og distribusjonen av menighetsbladet. Ærens mark leder ubønnhørlig til et endelig oppgjør med «Den store krigen», første verdenskrig, som fortsatt er en viktig del av den franske bevissthet. Fortellerens underfundige ironi og medfølelse konfronterer leseren med døden og krigens grusomhet. Rouauds tette, poetiske språk har fått internasjonale kritikere til å sammenlikne ham med selve mesteren i å gjenskape den kollektive erindring : Marcel Proust.
AErens mark er debutromanen til en av Frankrikes mest lovende forfattere. I 1990 ble han tildelt Frankrikes høysthengende litteraturpris.

Med Store menn har Jean Rouaud skrevet en ny bok om provinslivet i Bretagne. Vi møter samme frodige familie og tette landsbyfellesskap som i den prisbelønte ÆErens mark, men denne gang kretser fortellngen rundt " store Joseph", slik hans sønn husker ham fra barndommen. Det er et personlig portrett av en far, handelreisenden i porselen og fajanse, lidenskapelig opptatt av Bretagne-kystens steiner; en sliter som overlevde bomberegnet over Nantes som ung, men ikke hverdagens strev i provinsen.
Joseph er stor fordi han var en hverdagshelt blant jevne mennesker, et geni og en hedersmann fra et lokalsamfunn som er gått tapt. Gjennom en strøm av humoristiske, nostalgiske og poetiske minner fremkaller Rouaud et nærmest mytisk bilde av en far og en tidsepoke.

«Jeg som redd for å være sammen med folk, og som ikke orker samtaler, har sannelig hatt flaks når jeg nå, etter åtte års pensjonatskole med strengt regime, der det eneste kvinnelige innslaget besto av tre gamle nonner med ungdommelige barter, kan regnes som medlem på reservelaget i Logréenne-Klubben...»
Med disse ordene innleder den franske Goncourt-vinneren Jean Rouaud sin tredje roman. Forfatteren har nå forflyttet seg til den nære fortid, og beskriver jeg-personens tilværelse på en streng katolsk kostskole og senere studietiden i perioden etter 1968. Det er en ensom ung mann vi møter, og ensomheten forsterkes av hovedpersonens ekstreme nærsynthet. For ham fortoner tilværelsen seg som en tåkeverden, både i konkret og overført betydning. Men i syner og drømmer oppdager han andre perspektiver i tilværelsen enn skuffelsene.
Med sin stilsans og usedvanlige språkbegavelse har Jean Rouaud skrevet en sår oppvekstroman som kaller både på latter og tårer.